Hjem ødelagt

Fortvilelse over ødelagte hjem

I dag har jeg sett hus som er blitt ødelagt av det Israelske militæret(IDF) i området rundt Khirbet Tana i nærheten av Nablus. Alle husene i området har en house ”demolishion order”. I dag ble noen av ordrene gjennomført.

Dalen er så sanseløst vakker der den svinger seg fram, her ligger det til rette for å leve det ”gode liv”.

Og plutselig er vi framme til et område i totalkaos. Jeg vet at det er ødeleggelse av hus og hjem som venter oss, men for meg var det et sjokk å se brutaliteten av det.

Dette stedet og disse menneskene utgjør en sikkerhetsrisiko for Israel

Senger og madrasser i kaos

Ødelagte hus

Menneskene vi møtte fortalte:

Klokken 08.30 kom to militærjeeper, 4 jeeper fra innenriksministeriet, 5 som hadde i oppgave å fjerne private eiendeler og en bulldoser. Telt, toalett, tabuner og dyretelt har blitt røsket opp og ødelagt. Teltene de fjernet tok de med seg slik at det ikke er mulig å bygge dem opp igjen.

Etter de var ferdige i dette området så kjørte kortesjen lenger ned i dalen, til neste familie. Etter dette fortsatte de kortesjen igjen til enda et nytt sted og en ny familie. Da de var ferdige var klokken nesten 16.00 og arbeidsdagen over.

Hvem vet hva som skjer i morgen.

I dag er det 5 familier som har mistet sine hjem. Det er ca. 30 barn som kommer hjem fra skolen til dette synet. 13 telt har blitt ødelagt. Telt til bruk for mennesker og dyr. Disse menneskene skal sove under åpen himmel i natt, eller i et provisorisk telt.

Eiendeler gravd sammen og kjørt over av bulldoser.

Kaos

Mer kaos

Ryddin i kaoset

I samtale om dagens hendelse

Våren er i anmarsj på Vestbredden. Men det er kaldt og surt her, spesielt på natten. I natt er det meldt regn. Vi møtte ICRC på et av stedene, ICRC fortalte at ”IDF gjør ofte dette i forkant av et dårlig værvarsel, med vilje, for å markere”

Det er spesilet å våkne opp morgenen etter i Yanoun og høre lyden av gravemaskiner fra utposten 777 rett ovefor Yanoun. Her bygger Israelske bosettere nye boliger for sine familier og dyr. Disse husene f¨år selvfølgelig stå i fred, på tross av at de bygges på okkupert område.

Et nytt sted med mer kaos

Denne Tabunen utgjør en sikkerhetsrisiko.

Jordandalen forblir i mitt hjerte

I forkant av bilde vises sauer og beduintelt. I bakgrunnen vises en Israelsk vanntank. Vannet pumpes opp i stor skala. Det gjør at menneskene som bor i dette området må kjøpe vannet, som opprinnelig er fra sitt eget område, fra et Israelsk selskap. Det koster mye penger, når man i utgangspunktet har lite.

I går var vi i Jordandalen. Det er vi en gang i uka. Jordandalen har store utfordringer og det blir dessverre mer synlig etter som tiden går.

I 1967 var Jordandalen bebodd av over 240000 palestinere. I dag er populasjonen 56000 palestinere, under en fjerdedel er igjen. Av disse 56000 er 15000 beduiner.

Tallene taler for seg selv. Siden 1967 har okkupasjonen og Israels politikk ført til en masseutflytting fra Jordandalen.

Dette har skjedd samtidig som antallet Israelske bosettere har økt. I dag bor det 9400 bosettere i 37 bosettinger i Jordandalen. Dette tallet er i vekst.

I samtale med beduiner i nærheten av Jeriko.

Israelske ungdommer på "haiking" i Jordandalen med ladet maskingevær

Det er vinter i Israel og på Vestbredden. Det betyr at det regner, mye! Det betyr også at Israelske selskap ikke pumper opp det palestinske kildevannet for en periode. Nå renner kanalene og elvene i strie strømmer. Dette varer noen uker, så er situasjonen tilbake til det normale. Tørre elvedrag og dyrt kjøpt vann.

Israelske bosettere på tur gjenom palestinesk landsbyer på vei til kildevannet, utstyrt med ladet maskingevær.

Israelske myndigheter planlegger å flytte alle beduinene i Jordandalen til et område utenfor Jericho. Her skal alle beduinene i dalen bo samlet. De tilbys skole, helsefasiliteter og bolig. Tilsynelatende gode forhold. Men de tilbys ikke det de er avhengig av, muligheten til å bevege seg. Flytte seg etter vann og gode gjetemarker. Noe som ligger i beduinenes livsgrunnlag og identitet.

Vi intervjuet mange i går. Vi spurte konkret om de er villige til å flytte dersom Israelske myndigheter gav dem et ultimatum om det. Svaret er unisont og alltid: ”Nei”. ”Hvordan er det mulig for oss og flytte til slike forhold og samtidig leve av dyrehold?” ”Hvordan er det mulig for oss å flytte, når vår familie har bodd i dette området i generasjoner?”

De krever ikke mye, men de krever å ha retten til å leve her med sin livstil. Alternativet de tilbys, gir ikke rom for dette.

Glade barn!

Barn og meg selv med et to dager gamelt lam.

I samtale om okkupasjonen og livet.

Beduintelt med "house demolition order".

I samtale med kloke damer om livet, stjernene, månen og okkupasjonen.

Dette får meg til å tenke over hvordan etniske folkegrupper og urbefolkning i andre land har blitt behandlet gjennom historien. Indianere, sigøynere, rom folk, samer, berbere, inuitter, maorier, san folk, aboriginere, ja slik kunne jeg har fortsatt.

Det finnes mange fortellinger om storsamfunn som har forsøkt å forflytte, tilpasse eller overse disse gruppene.

Det som er planlagt i Jordandalen kan minne mye om dette. En tvunget forflytting til det beste for Israel men på bekostning av denne folkegruppen.

Dette skjer uten at Israel prøver å skjule det. Dette er politisk agenda som gir Israel økt tilgang på ressursene i Jordandalen og også større kontroll over det okkuperte Vestbreddens grenser til Jordan.

Jeg glemmer ikke møtene med folket her. Gjestfriheten. Vennligheten. Sårbarheten. De har alle en usikker framtid.

Soldater i trening. På denne treningen deltok ca 2000 soldater, alle utstyrt med maskingevær og 

ammunisjon. Treningen holdes i nærheten  av og i beduinlandsbyene og de palestinske landsbyene i Jordandalen.

Frukt fra en palestinsk bonde langs veien. Dette teltet har en "house demolition order". Det har blitt fjernet flere ganger. Jeg underer meg over hvorfor Israelske busskur på samme vei ikke har samme ordre?

Fotball og skolefri

Jeg vil si at jeg er familiær med lyden av en fotball som dunker mot veggen. Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk, dunk. Dag ut og dag inn.

Alle mot alle, Tagred, Hanade, Salwa, Nbeel

Det er skoleferie i Yanoun. Det betyr at barna er hjemme på dagtid. Nå lekes det. Med fotball. Veien utenfor huset vårt er "favorittfotballbanen". Det er en smal vei, med en vegg(huset vårt) på den ene siden og en bratt bakke på den andre siden. 

Dunk, dunk lyder det i veggen vår, eller jubelrop over et scoret mål, barnelatter og utbrudd av irritasjon over at ballen atter en gang har trillet nedover den bratte bakken. Altså er det barn som leker ubekymret utenfor til tross for en vanskelig situasjon. Det er en veldig god lyd.

Nbeel versus Tagred

Nabel versus Hanade

Fotball er et språk som mange forstår, ja, de fleste. Jeg har blitt Yanounteamets fotballalibi. På ettermiddagen banker det på døra og da lyder oppfordringen "come play!". Det betyr at jeg ofte må til dyst. Det er skikkelig gøy å spille fotball, men jeg merker meg at balltalentet har andre i min familie fått.

God kveld

Salma og framtiden

Det er tirsdag formiddag og jeg har en avtale med en av studentene på An-Najah national university i Nablus. Universitetet myldrer av unge studenter. Som tidligere student, så må jeg si at det nesten kjennes som å komme hjem det å være på Campus. Jeg kjenner at jeg lengter tilbake til studietiden.

Gamlebyen i Nablus

Nablus er den største byen i nærheten av min plassering Yanoun. Nablus har en spesiell historie som mange andre byer på Vestbredden. Byen ble hardt rammet av første og andre intifada. Tar man en tur gjennom gamlebyen ser man sår i form av ødelagte bygninger og minnesmerker over mennesker som har mistet livet. Dette er en historie som menneskene her har med seg, også studentene.

Salma Al-Masari er 19 år, hun var 7 år da andre intifada startet. Gammel nok til å huske den, men for ung til å huske alle detaljer.

Salma er eldst av søsknene sine og for hennes familie, som for mange andre palestinske familier, så er det viktig at hun får seg en utdannelse. Salma er student på andre året. Hun studerer interiørdesign. Hun kjenner at hun har havnet på rett hylle og hun elsker studiene sine sier hun.

Nablus

Biblioteket på universitet. Salma ville ikke at jeg skulle ta bilde av henne.

Salma ble født i Saudi Arabia, men familien hennes flyttet til Nablus og Vestbredden like før andre intifada.Siden den gang har de blitt, slik hennes familie har vært her i generasjoner.

Hun husker ikke mye fra intifadaen sier hun. Men hun husker at hun var mye redd. Redd for soldater som kunne komme når som helst og oppføre truende. Hun husker en gang hun gikk hjem fra skolen og hun møtte en gruppe soldater i en Jeep. De oppførte seg på en slik måte at hun ikke visste om hun skulle le, gråte eller bare skrike. Hun husker at hun måtte på do og at hun gjorde på seg av redsel. Hun ropte, lo og gråt av redsel.

Under andre intifada var mange skoler stengt i 5-6 måneder. Ikke Salmas. Hennes lærer nektet å la seg diktere av slike lover. Hver dag gikk Salma på skolen. Hver dag møtte hun sin gode lærer. Som Salma selv sier; ”dette var en viktig normalitet i en veldig unormal situasjon”.

I dag er Salma, som sagt, student. På vei inn i voksenlivet. Studentlivet inneholder alt det som det skal inneholde. Av det sosiale på universitetet og på kveldene. Det inneholder drømmer for framtiden. Hun drømmer om å ta masterstudiene i Paris. Etter dette ønsker hun å få seg jobb og familie. Salma vil jobbe, men det er vanskelig å få seg jobb på Vestbredden. Det er om mulig enda vanskeligere å få seg jobb som interiørdesigner. Men, hennes håp er at hun kan jobbe samtidig som hun etablerer seg med mann og barn.

Når jeg spør om hun som et resultat av alt det hun har sett og opplevd gjennom Intifadaen, men også i årene etterpå, har blitt politisk engasjert? Svarer hun spontant; ”jeg tar ikke stilling til politikk”. Jeg spør samtidig om hun vet noe om det er andre på universitetet som er engasjert i politikk? Da svarer hun igjen like spontant; ”det vet jeg ikke, siden jeg ikke er engasjert i dette selv”.

Salma er en av de mange jeg møter her som har håp og drømmer for framtiden. Det er så lett å se seg blind på den vanskelige delen av konflikten. For den er vanskelig, ja den virker nesten uløselig. Men historier fra palestinere sitt hverdagsliv gir håp for framtiden. Det er de som skal ivareta verdiene, drømmene, håpet og verdigheten til dette folket.

Jeg tror at Salma er en viktig del av denne framtiden. Hun vet hva hun vil. Hun vil leve, her, med sin utdannelse og familie. Hun vil leve her og ivareta tradisjoner. Kanskje blir politikk for vanskelig for henne nå. Men det å i seg selv ønske seg en framtid her, gir framtidstro så det holder!

Camilla Winsnes

Morgenstund i en tabun

I går ble jeg invitert av Waffa, en av damene i Yanoun, til å være med når hun skulle lage brød i sin tabun.

I Yanoun finnes det flere tabuner. En tabun er en type ovn som er blitt brukt i dette området gjennom århundrer. Ovnen er veldig varm og brødet de lager her er helt fantastisk.

Brødet legges ned i ovnen

Det å bli med i tabunen er en opplevelse i seg selv, og frokost her er enda bedre.

I dag spiste jeg varmt nybakt brød, stekte poteter og sekt ost. Jeg fikk også servert gressløk og olivenolje. Alt dette er laget av eget hushold.

Brødet taes opp av ovnen

En nydelig frokost

Så der satt vi inni ovnen og vi snakket om løst og fast. Men først og fremst nøt vi en stille morgenstund sammen.

Okkupasjonen tar ikke juleferie

En vakker morgen i Yanoun

I dag skulle jeg ha en rolig dag med protective presence i Yanoun. Deilig med en dag i solveggen med en bok tenkte jeg, men den gang ei.

Gjetemarkene her er mange. Sauene er enda flere, men her kan man ikke gjete hvor man vil. Alle bakketopper er okkupert av utposter. Det gjør at ikke alle gjetemarkene er tilgjengelige for de som bor i Yanoun. På disse utpostene bor det også sauer og gjetere. Utpostene tar land fra folket her og bruker det som om det var sitt eget. Også til å gjete.

Klokken 09.30 fikk vi melding om at det var settlere som kastet stein på sauer og gjetere i nedre Yanoun. Vi pakket med oss fotoapparat, videokamera og kikkert og gikk ned.

Palestinske gjetere, settlere, militære, sauer og sikkerhetsvakter 

Samtale med militæret om kart, grenser og sikkerhet

Sant og visst var det gjetere der nede. Både palestinske gjetere og settlergjetere. Det var også om lag 12 militære med hvert sitt maskingevær, tre militærbiler, både grensepoliti og IDF. Det var også private sikkerhetsvakter hyret inn av settlerne. Et voldsomt sikkerhetsapparat.

De palestinske gjeterne holt seg sammen med sauene på den ene siden av sletten, mens settlerne holdt seg sammen med soldatene, sine sikkerhetsvakter og sauene på den andre siden.

Etter en stund kom det to soldater bort til de palestinske gjeterne for å snakke med dem om problemet. De pratet lenge med mye fram og tilbake. I følge det Israelske kartet er området de nå befant seg i er en del av Israelsk militærsone. Det å bevege seg der er å risikere å bli skutt på av militære under trening. Altså ikke sikkert.

De palestinske gjeterne har holdt til der bestandig. Sist uke var det en liknende konfrontasjon, da gikk grensen et annet sted. De palestinske gjeterne her har god kontroll på kartet og hva som er deres land og ikke. Dette kartet ser plutselig annerledes ut.

Samtalen endte med at soldaten forlot dem med følgende beskjed; dersom dere befinner dere her i morgen, må jeg arrestere dere for deres egen sikkerhets skyld. Mye kan tyde på at denne advarselen ikke gjeder settlerne i samme område.

På vei hjem etter en sørgelig episode

En fiffig måte å okkupere land på. Definere kartet og bestemme hvem som eier hva uten og rådføre seg med noen andre enn seg selv. Også en fiffig måte å drive militær sikkerhet på.

Okkupasjonen tar ikke juleferie.

Fortsatt god jul.

En grense og en elv

Å se mennesker bli behandlet uverdig er noe man ser hver dag her. For eksempel om man må gjennom en check point for å komme seg til jobb. Man må stå i timelange køer for å komme gjennom en sikkerhets barriere(muren) som er høyere og mer monumental en noe jeg har sett før. Man blir sjekket fram og tilbake og opp og ned. Man blir ropt til som om man var et dyr. Hver dag, hver dag på vei til jobb.

Check point Karlandia ved Jerusalem. Timelange køer og trange forhold. Check pointen er det som en del av Israels sikkerhetspolitikk

Er man Palestinsk bonde må man klare seg på knappe ressurser til forskjell fra Israelske bønder i samme område.

I Jordandalen, Vestbreddens mest dyrkbare område, bruker en gjennomsnittlig palestinsk jordbruker ca 50-70 liter vann per dag. Ulovlige Israelske bosettere i Jordandalen bruker 6 ganger så mye vann. Som om ikke det er nok, så har ikke palestinerne lov til å utbygge brønner. Det har ikke de israelske bosetninger heller, men det gjør de, i stor skala.

Israelerne disponerer 80% av vannressursene i Jordandalen. Jordanelva som før hadde god vannføring, ligger bak et minefelt og det eneste som renner der er kloakk. Elva er tappet for vann og vannet transporteres blant annet til Israelske bosetninger i Jordandalen.

Jordandalen kalles palestinernes fruktkurv. Men det er vanskelig å dyrke jorda med slike forutsettinger. Det som dyrkes er også vanskelig å transportere, men det kommer jeg tilbake til en annen gang.

Jordandalen sammen med Trondheims ordfører Rita Ottervik. Her viser en bonde oss rundt og forteller om vanntilgangen for bøndene her.

Daddelpalmer i Israelsk bosetting i Jordandalen. En daddelpalme trenger dobbelt så mye vann for å vokse som andre trær. Kankje har du kjøpt noen av disse daddlene til jul?

Israelsk vannstasjon i Jordandalen.

Jeg oppfordrer alle til å tenke over dette neste gang man vurderer å kjøpe Israelske varer. De produseres som oftest på okkupert område, og er altså ulovlig produksjon i følge internasjonal lov. Israel karrer til seg ressurser og lar lite være igjen til de som opprinnelig bodde i området. Det er uverdig.

MEN når man snakker om uverdighet, så har jeg sjelden møtt et så verdig folk. De er stolte, stolte over hvem de er og hva de står for! Jeg er så heldig som får være akkuart her.

Meg og Abud i Yanoun.