Det er tirsdag formiddag og jeg har en avtale med en av studentene på An-Najah national university i Nablus. Universitetet myldrer av unge studenter. Som tidligere student, så må jeg si at det nesten kjennes som å komme hjem det å være på Campus. Jeg kjenner at jeg lengter tilbake til studietiden.
 |
| Gamlebyen i Nablus |
Nablus er den største byen i nærheten av min plassering Yanoun. Nablus har en spesiell historie som mange andre byer på Vestbredden. Byen ble hardt rammet av første og andre intifada. Tar man en tur gjennom gamlebyen ser man sår i form av ødelagte bygninger og minnesmerker over mennesker som har mistet livet. Dette er en historie som menneskene her har med seg, også studentene.
Salma Al-Masari er 19 år, hun var 7 år da andre intifada startet. Gammel nok til å huske den, men for ung til å huske alle detaljer.
Salma er eldst av søsknene sine og for hennes familie, som for mange andre palestinske familier, så er det viktig at hun får seg en utdannelse. Salma er student på andre året. Hun studerer interiørdesign. Hun kjenner at hun har havnet på rett hylle og hun elsker studiene sine sier hun.
 |
| Nablus |
 |
| Biblioteket på universitet. Salma ville ikke at jeg skulle ta bilde av henne. |
Salma ble født i Saudi Arabia, men familien hennes flyttet til Nablus og Vestbredden like før andre intifada.Siden den gang har de blitt, slik hennes familie har vært her i generasjoner.
Hun husker ikke mye fra intifadaen sier hun. Men hun husker at hun var mye redd. Redd for soldater som kunne komme når som helst og oppføre truende. Hun husker en gang hun gikk hjem fra skolen og hun møtte en gruppe soldater i en Jeep. De oppførte seg på en slik måte at hun ikke visste om hun skulle le, gråte eller bare skrike. Hun husker at hun måtte på do og at hun gjorde på seg av redsel. Hun ropte, lo og gråt av redsel.
Under andre intifada var mange skoler stengt i 5-6 måneder. Ikke Salmas. Hennes lærer nektet å la seg diktere av slike lover. Hver dag gikk Salma på skolen. Hver dag møtte hun sin gode lærer. Som Salma selv sier; ”dette var en viktig normalitet i en veldig unormal situasjon”.
I dag er Salma, som sagt, student. På vei inn i voksenlivet. Studentlivet inneholder alt det som det skal inneholde. Av det sosiale på universitetet og på kveldene. Det inneholder drømmer for framtiden. Hun drømmer om å ta masterstudiene i Paris. Etter dette ønsker hun å få seg jobb og familie. Salma vil jobbe, men det er vanskelig å få seg jobb på Vestbredden. Det er om mulig enda vanskeligere å få seg jobb som interiørdesigner. Men, hennes håp er at hun kan jobbe samtidig som hun etablerer seg med mann og barn.
Når jeg spør om hun som et resultat av alt det hun har sett og opplevd gjennom Intifadaen, men også i årene etterpå, har blitt politisk engasjert? Svarer hun spontant; ”jeg tar ikke stilling til politikk”. Jeg spør samtidig om hun vet noe om det er andre på universitetet som er engasjert i politikk? Da svarer hun igjen like spontant; ”det vet jeg ikke, siden jeg ikke er engasjert i dette selv”.
Salma er en av de mange jeg møter her som har håp og drømmer for framtiden. Det er så lett å se seg blind på den vanskelige delen av konflikten. For den er vanskelig, ja den virker nesten uløselig. Men historier fra palestinere sitt hverdagsliv gir håp for framtiden. Det er de som skal ivareta verdiene, drømmene, håpet og verdigheten til dette folket.
Jeg tror at Salma er en viktig del av denne framtiden. Hun vet hva hun vil. Hun vil leve, her, med sin utdannelse og familie. Hun vil leve her og ivareta tradisjoner. Kanskje blir politikk for vanskelig for henne nå. Men det å i seg selv ønske seg en framtid her, gir framtidstro så det holder!
Camilla Winsnes
