Okkupasjonen tar ikke juleferie

En vakker morgen i Yanoun

I dag skulle jeg ha en rolig dag med protective presence i Yanoun. Deilig med en dag i solveggen med en bok tenkte jeg, men den gang ei.

Gjetemarkene her er mange. Sauene er enda flere, men her kan man ikke gjete hvor man vil. Alle bakketopper er okkupert av utposter. Det gjør at ikke alle gjetemarkene er tilgjengelige for de som bor i Yanoun. På disse utpostene bor det også sauer og gjetere. Utpostene tar land fra folket her og bruker det som om det var sitt eget. Også til å gjete.

Klokken 09.30 fikk vi melding om at det var settlere som kastet stein på sauer og gjetere i nedre Yanoun. Vi pakket med oss fotoapparat, videokamera og kikkert og gikk ned.

Palestinske gjetere, settlere, militære, sauer og sikkerhetsvakter 

Samtale med militæret om kart, grenser og sikkerhet

Sant og visst var det gjetere der nede. Både palestinske gjetere og settlergjetere. Det var også om lag 12 militære med hvert sitt maskingevær, tre militærbiler, både grensepoliti og IDF. Det var også private sikkerhetsvakter hyret inn av settlerne. Et voldsomt sikkerhetsapparat.

De palestinske gjeterne holt seg sammen med sauene på den ene siden av sletten, mens settlerne holdt seg sammen med soldatene, sine sikkerhetsvakter og sauene på den andre siden.

Etter en stund kom det to soldater bort til de palestinske gjeterne for å snakke med dem om problemet. De pratet lenge med mye fram og tilbake. I følge det Israelske kartet er området de nå befant seg i er en del av Israelsk militærsone. Det å bevege seg der er å risikere å bli skutt på av militære under trening. Altså ikke sikkert.

De palestinske gjeterne har holdt til der bestandig. Sist uke var det en liknende konfrontasjon, da gikk grensen et annet sted. De palestinske gjeterne her har god kontroll på kartet og hva som er deres land og ikke. Dette kartet ser plutselig annerledes ut.

Samtalen endte med at soldaten forlot dem med følgende beskjed; dersom dere befinner dere her i morgen, må jeg arrestere dere for deres egen sikkerhets skyld. Mye kan tyde på at denne advarselen ikke gjeder settlerne i samme område.

På vei hjem etter en sørgelig episode

En fiffig måte å okkupere land på. Definere kartet og bestemme hvem som eier hva uten og rådføre seg med noen andre enn seg selv. Også en fiffig måte å drive militær sikkerhet på.

Okkupasjonen tar ikke juleferie.

Fortsatt god jul.

En grense og en elv

Å se mennesker bli behandlet uverdig er noe man ser hver dag her. For eksempel om man må gjennom en check point for å komme seg til jobb. Man må stå i timelange køer for å komme gjennom en sikkerhets barriere(muren) som er høyere og mer monumental en noe jeg har sett før. Man blir sjekket fram og tilbake og opp og ned. Man blir ropt til som om man var et dyr. Hver dag, hver dag på vei til jobb.

Check point Karlandia ved Jerusalem. Timelange køer og trange forhold. Check pointen er det som en del av Israels sikkerhetspolitikk

Er man Palestinsk bonde må man klare seg på knappe ressurser til forskjell fra Israelske bønder i samme område.

I Jordandalen, Vestbreddens mest dyrkbare område, bruker en gjennomsnittlig palestinsk jordbruker ca 50-70 liter vann per dag. Ulovlige Israelske bosettere i Jordandalen bruker 6 ganger så mye vann. Som om ikke det er nok, så har ikke palestinerne lov til å utbygge brønner. Det har ikke de israelske bosetninger heller, men det gjør de, i stor skala.

Israelerne disponerer 80% av vannressursene i Jordandalen. Jordanelva som før hadde god vannføring, ligger bak et minefelt og det eneste som renner der er kloakk. Elva er tappet for vann og vannet transporteres blant annet til Israelske bosetninger i Jordandalen.

Jordandalen kalles palestinernes fruktkurv. Men det er vanskelig å dyrke jorda med slike forutsettinger. Det som dyrkes er også vanskelig å transportere, men det kommer jeg tilbake til en annen gang.

Jordandalen sammen med Trondheims ordfører Rita Ottervik. Her viser en bonde oss rundt og forteller om vanntilgangen for bøndene her.

Daddelpalmer i Israelsk bosetting i Jordandalen. En daddelpalme trenger dobbelt så mye vann for å vokse som andre trær. Kankje har du kjøpt noen av disse daddlene til jul?

Israelsk vannstasjon i Jordandalen.

Jeg oppfordrer alle til å tenke over dette neste gang man vurderer å kjøpe Israelske varer. De produseres som oftest på okkupert område, og er altså ulovlig produksjon i følge internasjonal lov. Israel karrer til seg ressurser og lar lite være igjen til de som opprinnelig bodde i området. Det er uverdig.

MEN når man snakker om uverdighet, så har jeg sjelden møtt et så verdig folk. De er stolte, stolte over hvem de er og hva de står for! Jeg er så heldig som får være akkuart her.

Meg og Abud i Yanoun.

En grønn plaststol og en kopp te

En grønn plaststol og en vandalisert bil 

Jeg har lagt merke til at det virker nesten som en ”must have” på Vestbredden å ha en mengde plaststoler på lager. Du vet den typen som man har hjemme på verandaen(vel og merke hvis man ikke har byttet den ut med en finere trestol fra Ikea). Med en gang du kommer på besøk til et hjem, så tar det ca. ett minutt til de har funnet dem fram. De fleste har såpass mange at de lett kan finne fram stoler til en hel haug. Hvis en slektning eller nabo tilfeldigvis kommer forbi, så er det plass for alle.

Vi har gjør mange besøk teamet i Yanoun. Drar rundt til ulike landsbyer og besøker mennesker som er truet av settlements og utposter. En utpost eller en settlement er som nevnt tidligere en ulovlig Israelsk bosetting på okkupert land.

Vi gjør så mange hyggelige besøk, på tross av en vanskelig situasjon.

I går var vi i landsbyen Asira al Qibliya sør vest for Nablus. Der hadde mellom 75 og 150 settlere angrepet et lite nabolag på 7 hus, midt på natten. De hadde kastet stein på vinduer, vandaliserte biler, forsøkte å bryte seg inn i hus, tagget davidstjerner på veggene og kastet malingsbomber rundt seg.

Alt dette skjedde på natten mens landsbyen lå og sov. Det var et uhyggelig syn som møtte oss. 

Vi besøkte mange hjem i går, hjem som var slitne etter en lang natt. Vi møtte mennesker som var redde, men som samtidig sier; vi flytter ikke, dette er mitt hus og mitt land! Det gir meg håp og tro.

Så også i går ble vi invitert inn til en grønn plaststol og en kopp te og vi hadde mange intense møter.

To stener ved barnas leker

Vandalisert bil

Rester av tåregass

Glassbiter fra stueviduet 

Knust vindu

tagging

Landsbyliv

Jeg har aldri bodd i en landsby før. Jeg har nesten vært litt redd for tanken. Nå bor jeg altså her i Yanoun sammen med 35 andre mennesker. Menneskene som lever her er bokstavelig talt en eneste stor familie.

Også er det oss da, vi internasjonale.

I dag skal jeg ikke på noen utflukt til landsbyene rundt Yanoun. Jeg skal være her og gjøre ”protective presence”. Hva betyr det? Som jeg har skrevet før så må det være internasjonale til stede hele tiden her i Yanoun. Dette på grunn av trusler fra settlere. Senest i går hadde vi en hendelse der 4 settlere truet to gjetere. Episoden endte med at gjeterne ble arrestert. Ikke skjønner jeg hvorfor eller logikken i det, men så er logikken her litt bakvendt.

Så, i dag skal jeg bare være her. Jeg skal ha engelsk ”conversation class” med barna som bor her. Jeg skal spasere rundt i landsbyen. Jeg skal kjøpe noen brente mandler hos damene rett ved siden av. Jeg skal lese. Jeg skal forberede ”movie night”. Jeg skal drikke kaffe hos en av naboene. Ja også skal jeg sørge for at jeg ikke fryser og får enda mer vondt i øret.

Tidlig morgen ved nedre Yanoun

Rasheed

Barn etter engelsk undervisning Napeel 15, Rawan 11, Salwa 6, Honade 13 , Salma 4, Togred 12, 

Hazen 14, Ayman 13, Salem 15 

Landsbyliv er et rolig liv. Det er så stille her. Stille hvis man ikke regner med militærfly som flyr over huset og har øvelse. Det er så fredfullt her, hvis man ikke titter ut vinduet og ser på utposten som midt i mot vinduet. Dette er tydelige påminnere om at hva som helst kan hende når som helst.

Utpost sett fra trappen utenfor huset

Ja landsbyliv er noe annet på Vestbredden enn i Norge. 

Advent

Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud

stråler mot oss kjærlighet fra Gud.

Omkved:

Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,

så jordens barn i alle land finner julens fred.

Flyktning, krigsbarn, hjemløs og forlatt,

Misbrukt, skadet i den dype natt.

Omkved

Glemt barn, skremt barn, med sitt såre sinn,

Ingen merker tåren på dets kinn.

Omkved

Bortskjemt, ensomt barn som vil ha mer.

Trosbarn, Guds barn, håper, venter, ber.

Omkved

Håpsbarn, fredsbarn, Barn av evighet,

Vis hvert jordbarn himlens herlighet.

Omkved

Det er advent. Jeg liker advent. Liker forventningen. I år er jeg ikke i vante omgivelser, i skrivende øyeblikk er jeg i Yanoun, langt hjemmefra. Det kjennes fjernt å komme i adventsmodus.

Denne uken besøkte vi en beduinlandsby utenfor Jerusalem(se bilder). I dette området bor det om lag 2300 beduiner. Det er besluttet av Israelske myndigheter at beduinene i dette området skal flyttes, i løpet av Januar.  De skal flyttes til et område utenfor Jerusalem, rett ved søppelfyllingen. Disse menneskene lever av dyrehold, dyrene må selges når de flyttes.

Israelske myndigheter mener at beduinene som skal flyttes, har opptrådt ulovlig. De har ikke hatt byggetillatelser og andre papirer i orden. 

Hensikten er å utvide de israelske bosettingene, mener israelske menneskerettighetsaktivister. 

Uansett hensikt, er dette bare trist. De jages fra sine hjem. Menneskene her forteller om sine drømmer og sitt håp. De forteller om sin fortvilelse og om sin redsel. De viser verdighet og respekt. 

Solbarn, jordbarn, bak din tynne hud

stråler mot oss kjærlighet fra Gud.

Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned,

så jordens barn i alle land finner julens fred.